Jeg heter Sølvi Antonette Dalhaug, med røtter godt festet i Nord Norge- hvor jeg vokste opp. Nå bosatt på Østlandet i Nord Odalen.

Jeg er utdannet Naturmedisiner og Homøopraktiker og har jobbet som behandler siden 1993. Etter å ha drevet for meg selv en del år startet jeg opp et senter i samarbeid med en lege, hvor jeg var i ca 10 år før jeg gikk videre med egen drift igjen.

Som håndspålegger, en familiearv enkelte av oss får,  valgte jeg naturmedisinsk utdannelse med etterutdanning.  Mitt hjertebarn- craniosakral-terapi ble mitt hovedfelt, en dyptgående behandlingsform hvor mine analytiske og sensitive evner kommer til sin rett. I tillegg flettes pust, søvn og kosthold inn som en helhet i ett menneskeliv.

Jeg flyttet fra Narvik i 1980. I løpet av disse årene har jeg gjort mye forskjellig. Jeg har jobbet med barn/ungdommer og voksne med ofte tunge traumatiske bakgrunner, jeg har vært klasselærer, i tillegg til undervist i de estetiske fagene som tegning og maling i bla.Steinerskolen, AOF og Friundervisningen. 

Jeg er utdannet billedkunstner og sanger, i tillegg til -stemme og pusteterapeut. Etter å ha søkt etter hvor min egentlige styrke hører hjemme, ble jeg mer og mer ledet til å knytte sammen  terapi, utrykk og kunst . Som medfødt healer kommer man ikke unna oppgaven å hjelpe mennesker, noe jeg ser klart er min hovedoppgave og indre drivkraft.

Jeg har alltid hatt ett ben i denne verdenen, og ett i en annen. Med sterke inntrykk fra andre dimensjoner enn de vi daglige er vant til å forholde oss til i vår fysiske nøkterne verden, er målet å kunne ta imot denne indre visdommen på en nøktern måte slik som mine forfedre har gjort i uminnelige tider. Kunne finne gode måter å formidle den massive kunnskapen som ligger i andre dimensjoner og gjøre den tilgjengelig for folk flest på det nivået de befinner seg på.

Det er min filosofi at uansett hvor dårlig du er, uansett hvor tungt livet kan virke og hvor håpløs situasjonen din kan se ut, så er det mulig å stable seg selv og livet på bena igjen. Det gjelder å finne frem til sin egen livskraft, ta tak og holde fast. Du kan selvfølgelig sette deg ned og synes synd på deg selv, men det kommer du ingen vei med. Det er min erfaring at alle mennesker nyter godt av litt galgenhumor og selvironi - daglig smil, tårer og latter er en sikker vei frem til den indre livskraften.

Å ikke tørre eller ville dukke ned i hele følelsesregisteret fjerner deg fra opplevelsen og erfaringen med det å være ett helt menneske.