Autopilot, eller brå stopp??

Hva kommer det av at hendelser vi har blitt preget inn som små barn får så stor makt over oss at vi vegrer oss for å lignende situasjoner som voksne mennesker:

Som liten fikk jeg altfor ofte beskjed om å holde truten min igjen . Jeg skravlet for mye, jeg syntes for mye, var rar og altfor hør-og synbar. 

Jeg elsket å synge, fortelle historier, men barn med god oppdragelse fskulle tie og la de voksne komme til ordet.

Inne i min kropp var det ikke stille, tanker og opplevelser, følelser og inntrykk tumlet frem i et rykende tempo-til stor forferdelse for mine omgivelser.  

"Gå ut i skogen og syng for fuglene" sa min mor, mens far påsto at "selv Mikkel Rev ville få vondt i hodet av alle mine historier".

Jeg ble en mester i å holde forestillinger til alt fra snøfnugg, modne moltebær, kråker og andre av naturens skapelser- joda fantasi-rikdom hadde jeg i bøtter og spann!

Årene gikk, og jeg ble tenåring- en ungdom som mer og mer ikke turde snakke, langt mindre le.

Halsbetennelse, vondt i magen, hele meg visste bokstavelig talt ikke hvordan jeg skulle være og utrykke meg. Inne i mitt hode runget: hysj, slikt sier man ikke, jeg får vondt i hodet osv osv...

Slik startet min livsreise som jeg vil fortelle om i små sekvenser.

Hvorfor? 

Når hjerne og kropp ikke har forbindelse, noe som vi ofte kan finne referanse fra i tidlig

barneår, fører det at kroppen deponerer smerte og vondter fysisk/psykisk og sjelelig.

Hva kan vi gjøre for å bli hel- ? For å tørre slippe taket mot en ny "fødsel" som voksen bli hel og spontan, stå i oss selv med samme likeverd som alle andre. Dette er denne høstens tema.

Du er hjertelig velkommen til å dukke inn i livsvisdommens rike. Er det tematikk du ønsker belyst er det bare å ytre et ønske. 

Varm hilsen

Sølvi Antonette.